håkon kornstad - intervju til "alle skal få"-magasin 2011
Intervjuet er tidligare publisert i Stian Around a Hill sitt magasin-album "Alle skal få", samt i Jazznytt nr. 2, 2012.
Håkon Kornstad er ein av dei norske jazzmusikarane som har markert seg sterkast både nasjonalt og internasjonalt. Gjennom Kornstad Trio, Wibutee, og ikkje minst som soloartist, har han vist at det framleis er mulig å gjere spennande ting med ein saksofon. Men så, i april 2009, fatta han interesse for å synge opera, og allereie i mars 2011 kom han inn på den prestisjetunge Operahøgskulen. Dette ville eg vite meir om.
Når kom fascinasjonen for opera?
Den kom da jeg var i New York i 2009. Jeg hadde egentlig ikke hørt noe særlig opera før dét, men jeg husker jeg lastet ned en Jussi Björling-plate nærmest for syns skyld i 2005. Jeg må ha vært spesielt åpen for noe "nytt" den gangen i New York, da en kompis tok meg med på Metropolitan-operaen. Jeg ble helt bergtatt av et av verdens beste orkestre og digre stemmer uten mikrofon som sang for 4000 mennesker, men jeg tror også at jeg ble slått av diverse storslåtte kulisser, hester på scenen og rett og slett glitter og stas!
Kva var det med hesten på scena som ga deg sånn kick?
Prøv å spille på små undergrunnsbarer i New York i tre måneder selv, med ræva lydforhold, tre mennesker i publikum, og hvor alt er "awesome" og "great" uansett. Da skal jeg love deg at en hest på scenen en gang i blant kan være en herlig opplevelse.
Men har du hatt interesse for opera som lytter tidligare?
Nei, jeg skjønte aldri helt hvorfor noen sangere har en vibrato som går over en halv oktav, hva som var så flott med dét liksom. Det skjønner jeg fortsatt ikke, men til gjengjeld har jeg hørt noen fantastiske stemmer nå, blant nålevende sangere, men kanskje aller helst fra operaens gullalder. Nevnte herr Björling, som mange kanskje kjenner gjennom "O helga natt" har et eller annet som griper deg på samme måte som Coltrane, noe inderlig, upolert, ærlig... Caruso og noen av de gamle italienske gjør samme nytten. Kirsten Flagstad...
Kva var det som skjedde når du da gikk frå å digge det som publikum til å tenke at dette ville du vere en del av?
Jeg tror det var noe som sa meg der jeg satt, og jeg kom tilbake til Metropolitan minst tre ganger samme uke, at dette kunne jeg også få til. Jeg drev jo litt med skuespill, teater og var med i musicals da jeg var barn, kanskje var det dét jeg savnet? Men mest av alt var det nok tilfeldigheter; uka etter bidro jeg på et typisk artsy fartsy Brooklyn-kunstblad-event. Redaktøren var en av de unge, fremadstormende kunstnerne i NYC, og han hadde satt sammen smørja denne kvelden. Konserten skulle begynne med en operasangerinne akkompagnert av generisk støymusikk fra mac'en hans, mens han drakk Jack Daniels og røyka en joint. Så gikk det over i en mer performance-aktig fase, der han tegnet krittringer rundt føttene på den stakkars sangerinnen, samt dyppet bilder i et spann med sort oljemaling og hang dem opp på en tørkesnor. Så ble det gitt tegn til at jeg skulle entre scenen, og jeg måtte spille solo mens han satt inni et piano og klimpret på strengene, uten nevneverdig øre for samspill, for å si det sånn. Det ble raskt klart at både operadama og jeg var rasende, og sammen stakk vi fra hele driten, inn til Manhattan og åt en bedre middag, og avtalte å møtes neste dag og gjøre en duett med saksofon og sang. Da vi så sto der, gikk det opp for meg at jeg heller ville synge enn å gjøre nok et sånt "crossover-prosjekt-der-jazzmann-lefler-med-annen-musikk-fordi-han-er-så-jævla-åpen". Jeg tror jeg har hatt lyst til å jobbe med ikke-kontemporær klassisk musikk lenge, men ikke sett helt hvordan, med et instrument laget i 1890. Nå fikk jeg nummeret til sanglæreren hennes, og morgenen etter befant jeg meg i dennes studio på Upper West side.
Når i prosessen begynte du å tenke seriøst på dette med å studere det, og å ville framføre det?
Sanglærer Pamela har ildrødt hår og scenesminke, og alle verdens operalibrettoer i bokhylla bak pianoet. Nå spurte hun meg hva jeg ville gjøre, hva slags repertoar jeg ville synge. Jeg sa at jeg ikke kunne noe om opera, men at jeg gjerne ville synge det. Så vi begynte den aprildagen i 2009, helt fra scratch med gagaga og brrrrr og bibbelibopp, og prøvde å finne ut hva som var stemmen min. Jeg fikk en antikk baryton-arie å jobbe med til neste gang, og alt var nytt og spennende. Jeg rakk vel tre-fire timer før jeg skulle hjem til Oslo, men så kom jeg igjen i juni og hadde flere timer og var blitt tenor med høye toner. Da sa hun at hun så for seg at jeg kunne leve av dette hvis jeg ville. Og da gikk det vel en slags liten "faen" i meg, og jeg begynte å se meg rundt, sondere terrenget så og si, og satte meg et mål om at jeg skulle søke operahøgskolen året etter.
Det er modig av deg å starte en ny utdannelse når du har ei såpass bra karriere i gang allereie. Kvifor ikkje berre fortsette i samme tralten?
Si det. Jeg er jo ikke utlært på saksofon heller, for å si det sånn. Men jeg tror jeg trengte litt nye inntrykk. Også har jeg jo solo saksofonprosjektet mitt, som på en måte ruller og går litt, og der jeg kan ta ting i det tempoet jeg vil, og da så jeg en gyllen sjanse til å ta litt mer utdannelse. Jeg har jo lenge tenkt at jeg vil sette meg på skolebenken igjen. En master i jazz har alltid vært utelukket - det har jeg jo på sett og vis tilegnet meg gjennom å spille rundt omkring. Men å drive med musikkdramatikk og sette seg inn i en helt annen tradisjon blir noe ganske annet - det er skremmende og spennende på en gang.
Kva er ambisjonen for operakarriera di? Tenker du å dele på sax og synginga 50/50 eller er opera meir ein hobby? Kan disse karrierene leve side om side, reint praktisk?
Det aner jeg ikke før jeg har prøvd... Jeg er veldig seriøs på synginga nå, fordi jeg faktisk føler at jeg har noe substansielt å komme med, og fordi det har vært så utrolig kick til nå. Kanskje det er saksen som blir en hobby en stund, og kanskje dette ikke er så dumt. Det ligner jo uansett ikke så lite på kollegaer som får barn, blir helt gelé i knærne og setter på litt lettere strenger en stund. Kanskje saksen har godt av å være litt hobby igjen? Uansett, det er jo bare musikk begge deler, og det er vel det samme hva den kommer ut igjennom, tenker nå jeg.
Er det ei motsetning i å drive med så ulike sjangrar? Personlig tenker eg altfor mykje på kva er bør satse på og prioritere, men det verkar som om du er komfortabel med å drive begge desse sidene av deg parallellt.
Jeg tenker vel at dette ikke er så farlig. Dersom jeg hadde et band bestående av musikere som livnærte seg på jobbene jeg ga dem, eller en familie med sultne munner å mette, så ville jeg kanskje tenkt mer på dette. Nå tenker jeg mer på hele musikervirket som en reise, man må la seg føre til ukjente arenaer og tørre å gape over. Vår generasjon har vel sett litt for mange kunstnerdokumentarer, vi har sett en rekke karriereforløp fra start til slutt, og vi har en klar formening om hva som er erkekarrieren, så å si. Jeg tror den tankegangen kan bli litt for "lineær"; jeg tror at det er først når man sitter i godstolen som 75-åring og ser seg tilbake, at valgene man gjorde føles logiske og vil kunne sees som naturlige årsakssammenhenger. Men jøsses, det er store forskjeller mellom min måte å spille jazz på, og den überkonservative måten jeg ønsker å jobbe med opera på - ihvertfall akkurat nå.
Det er sikkert lett å finne bevis på at jazzbakgrunnen din kan vere ein styrke på Operahøgskulen. Berre det at du kom inn på så kort tid! Men korleis påverkar operasynginga di saksspelet/improvisasjonsmusikken?
Jeg har jo nesten ikke hørt på jazz de siste to årene, kun lyttet til ymse innspillinger av den ene tenoren etter den andre. Når så Stan Getz og Miles en gang i blant shuffler seg innom, er det som om jeg hører jazz på en helt ny måte. Harmoniene, rytmikken, tonevalget - det er utrolig deilig musikk med en helt egen karakter. Og mesteparten av disse to siste årene har jeg virkelig øvd, jobba og strevd med å få til å synge skikkelig, gjerne med lærere eller repetitører som har sagt sine pauli ord hele veien, både om stemme og musikktolkning. Og da har det vært en utrolig lettelse å kunne spille saksofon i mitt eget univers igjen - skape musikk der og da. Jeg har virkelig fått et fornyet syn på verdien av improvisert musikk gjennom dette. Men nå begynner endelig Mozart-ariene å føles friere de også, så da håper jeg vi til slutt kan si at det er jazz alt sammen.
Håkon Kornstad er ein av dei norske jazzmusikarane som har markert seg sterkast både nasjonalt og internasjonalt. Gjennom Kornstad Trio, Wibutee, og ikkje minst som soloartist, har han vist at det framleis er mulig å gjere spennande ting med ein saksofon. Men så, i april 2009, fatta han interesse for å synge opera, og allereie i mars 2011 kom han inn på den prestisjetunge Operahøgskulen. Dette ville eg vite meir om.
Når kom fascinasjonen for opera?
Den kom da jeg var i New York i 2009. Jeg hadde egentlig ikke hørt noe særlig opera før dét, men jeg husker jeg lastet ned en Jussi Björling-plate nærmest for syns skyld i 2005. Jeg må ha vært spesielt åpen for noe "nytt" den gangen i New York, da en kompis tok meg med på Metropolitan-operaen. Jeg ble helt bergtatt av et av verdens beste orkestre og digre stemmer uten mikrofon som sang for 4000 mennesker, men jeg tror også at jeg ble slått av diverse storslåtte kulisser, hester på scenen og rett og slett glitter og stas!
Kva var det med hesten på scena som ga deg sånn kick?
Prøv å spille på små undergrunnsbarer i New York i tre måneder selv, med ræva lydforhold, tre mennesker i publikum, og hvor alt er "awesome" og "great" uansett. Da skal jeg love deg at en hest på scenen en gang i blant kan være en herlig opplevelse.
Men har du hatt interesse for opera som lytter tidligare?
Nei, jeg skjønte aldri helt hvorfor noen sangere har en vibrato som går over en halv oktav, hva som var så flott med dét liksom. Det skjønner jeg fortsatt ikke, men til gjengjeld har jeg hørt noen fantastiske stemmer nå, blant nålevende sangere, men kanskje aller helst fra operaens gullalder. Nevnte herr Björling, som mange kanskje kjenner gjennom "O helga natt" har et eller annet som griper deg på samme måte som Coltrane, noe inderlig, upolert, ærlig... Caruso og noen av de gamle italienske gjør samme nytten. Kirsten Flagstad...
Kva var det som skjedde når du da gikk frå å digge det som publikum til å tenke at dette ville du vere en del av?
Jeg tror det var noe som sa meg der jeg satt, og jeg kom tilbake til Metropolitan minst tre ganger samme uke, at dette kunne jeg også få til. Jeg drev jo litt med skuespill, teater og var med i musicals da jeg var barn, kanskje var det dét jeg savnet? Men mest av alt var det nok tilfeldigheter; uka etter bidro jeg på et typisk artsy fartsy Brooklyn-kunstblad-event. Redaktøren var en av de unge, fremadstormende kunstnerne i NYC, og han hadde satt sammen smørja denne kvelden. Konserten skulle begynne med en operasangerinne akkompagnert av generisk støymusikk fra mac'en hans, mens han drakk Jack Daniels og røyka en joint. Så gikk det over i en mer performance-aktig fase, der han tegnet krittringer rundt føttene på den stakkars sangerinnen, samt dyppet bilder i et spann med sort oljemaling og hang dem opp på en tørkesnor. Så ble det gitt tegn til at jeg skulle entre scenen, og jeg måtte spille solo mens han satt inni et piano og klimpret på strengene, uten nevneverdig øre for samspill, for å si det sånn. Det ble raskt klart at både operadama og jeg var rasende, og sammen stakk vi fra hele driten, inn til Manhattan og åt en bedre middag, og avtalte å møtes neste dag og gjøre en duett med saksofon og sang. Da vi så sto der, gikk det opp for meg at jeg heller ville synge enn å gjøre nok et sånt "crossover-prosjekt-der-jazzmann-lefler-med-annen-musikk-fordi-han-er-så-jævla-åpen". Jeg tror jeg har hatt lyst til å jobbe med ikke-kontemporær klassisk musikk lenge, men ikke sett helt hvordan, med et instrument laget i 1890. Nå fikk jeg nummeret til sanglæreren hennes, og morgenen etter befant jeg meg i dennes studio på Upper West side.
Når i prosessen begynte du å tenke seriøst på dette med å studere det, og å ville framføre det?
Sanglærer Pamela har ildrødt hår og scenesminke, og alle verdens operalibrettoer i bokhylla bak pianoet. Nå spurte hun meg hva jeg ville gjøre, hva slags repertoar jeg ville synge. Jeg sa at jeg ikke kunne noe om opera, men at jeg gjerne ville synge det. Så vi begynte den aprildagen i 2009, helt fra scratch med gagaga og brrrrr og bibbelibopp, og prøvde å finne ut hva som var stemmen min. Jeg fikk en antikk baryton-arie å jobbe med til neste gang, og alt var nytt og spennende. Jeg rakk vel tre-fire timer før jeg skulle hjem til Oslo, men så kom jeg igjen i juni og hadde flere timer og var blitt tenor med høye toner. Da sa hun at hun så for seg at jeg kunne leve av dette hvis jeg ville. Og da gikk det vel en slags liten "faen" i meg, og jeg begynte å se meg rundt, sondere terrenget så og si, og satte meg et mål om at jeg skulle søke operahøgskolen året etter.
Det er modig av deg å starte en ny utdannelse når du har ei såpass bra karriere i gang allereie. Kvifor ikkje berre fortsette i samme tralten?
Si det. Jeg er jo ikke utlært på saksofon heller, for å si det sånn. Men jeg tror jeg trengte litt nye inntrykk. Også har jeg jo solo saksofonprosjektet mitt, som på en måte ruller og går litt, og der jeg kan ta ting i det tempoet jeg vil, og da så jeg en gyllen sjanse til å ta litt mer utdannelse. Jeg har jo lenge tenkt at jeg vil sette meg på skolebenken igjen. En master i jazz har alltid vært utelukket - det har jeg jo på sett og vis tilegnet meg gjennom å spille rundt omkring. Men å drive med musikkdramatikk og sette seg inn i en helt annen tradisjon blir noe ganske annet - det er skremmende og spennende på en gang.
Kva er ambisjonen for operakarriera di? Tenker du å dele på sax og synginga 50/50 eller er opera meir ein hobby? Kan disse karrierene leve side om side, reint praktisk?
Det aner jeg ikke før jeg har prøvd... Jeg er veldig seriøs på synginga nå, fordi jeg faktisk føler at jeg har noe substansielt å komme med, og fordi det har vært så utrolig kick til nå. Kanskje det er saksen som blir en hobby en stund, og kanskje dette ikke er så dumt. Det ligner jo uansett ikke så lite på kollegaer som får barn, blir helt gelé i knærne og setter på litt lettere strenger en stund. Kanskje saksen har godt av å være litt hobby igjen? Uansett, det er jo bare musikk begge deler, og det er vel det samme hva den kommer ut igjennom, tenker nå jeg.
Er det ei motsetning i å drive med så ulike sjangrar? Personlig tenker eg altfor mykje på kva er bør satse på og prioritere, men det verkar som om du er komfortabel med å drive begge desse sidene av deg parallellt.
Jeg tenker vel at dette ikke er så farlig. Dersom jeg hadde et band bestående av musikere som livnærte seg på jobbene jeg ga dem, eller en familie med sultne munner å mette, så ville jeg kanskje tenkt mer på dette. Nå tenker jeg mer på hele musikervirket som en reise, man må la seg føre til ukjente arenaer og tørre å gape over. Vår generasjon har vel sett litt for mange kunstnerdokumentarer, vi har sett en rekke karriereforløp fra start til slutt, og vi har en klar formening om hva som er erkekarrieren, så å si. Jeg tror den tankegangen kan bli litt for "lineær"; jeg tror at det er først når man sitter i godstolen som 75-åring og ser seg tilbake, at valgene man gjorde føles logiske og vil kunne sees som naturlige årsakssammenhenger. Men jøsses, det er store forskjeller mellom min måte å spille jazz på, og den überkonservative måten jeg ønsker å jobbe med opera på - ihvertfall akkurat nå.
Det er sikkert lett å finne bevis på at jazzbakgrunnen din kan vere ein styrke på Operahøgskulen. Berre det at du kom inn på så kort tid! Men korleis påverkar operasynginga di saksspelet/improvisasjonsmusikken?
Jeg har jo nesten ikke hørt på jazz de siste to årene, kun lyttet til ymse innspillinger av den ene tenoren etter den andre. Når så Stan Getz og Miles en gang i blant shuffler seg innom, er det som om jeg hører jazz på en helt ny måte. Harmoniene, rytmikken, tonevalget - det er utrolig deilig musikk med en helt egen karakter. Og mesteparten av disse to siste årene har jeg virkelig øvd, jobba og strevd med å få til å synge skikkelig, gjerne med lærere eller repetitører som har sagt sine pauli ord hele veien, både om stemme og musikktolkning. Og da har det vært en utrolig lettelse å kunne spille saksofon i mitt eget univers igjen - skape musikk der og da. Jeg har virkelig fått et fornyet syn på verdien av improvisert musikk gjennom dette. Men nå begynner endelig Mozart-ariene å føles friere de også, så da håper jeg vi til slutt kan si at det er jazz alt sammen.